NSSKs styre besluttet å avlyse pelsstellskurset til fordel for å gå manngard etter Ada lørdag den 8. juni. En større presang kunne ikke vi eiere ha fått. For et team og for et lag. All ære og stor takk til dem som stilte opp av egen fri vilje. Vi saumfarte området rundt hele Frya Leir, men ingen Ada var hverken å høre eller og se. Dagene gikk og det var aldeles alt for stille, og sorgen våres hadde nå for alvor slått rot. Matmor Lisbeth måtte forlate Frya Leir søndag den 9. juni pga. barn og flere hunder som ventet hjemme. Lisbeth satt på i bil med eiegode og snille venner fra Bergen, som tok godt vare på henne. Men for henne var det en fryktelig vond og grusom følelse å måtte forlate Ada for å reise hjem igjen, uten å ha sett eller hørt fra henne på flere dager. For Bjørn Egil var det tunge, travle dager sammen med Adas mamma Diba, og pappa Oliver, og onkel Marco som ventet. Etter hvert kom det flere og flere til fra lokalbefolkningen for å hjelpe oss i letingen etter henne. En fra sheltiemiljøet kontaktet Nitrogruppa, og i regi av Nina som ble satt på saken, sammen med Lucia og grunnleggeren av Nitrogruppa Liza, startet travle dager med etterlysning av Ada.

Denne gode gjengen har nå startet ny gruppe med nytt navn som heter: Med hjerte for Hunder på Rømmen, som vi nå er medlem i. Et fantastisk team som bisto med hjelp til media, både radio NRK 1 Hedmarken, avisen GD, og gruppas FB side, og til Stein og hans Aramis, sporhunden som snart burde få sin medalje for den bistand han har hjulpet til med. Nettopp på grunn av deres hjelp og egeninnsats, så ble lokalbefolkningen på Frya – Ringebu – Lillehammer – Hamar engasjerte.

Det var snart ikke et eneste menneske i hele Gudbrandsdalen som ikke hadde hørt om Ada. Under så tragiske hendelser ble Ada kjendis, og hvor enn Bjørn Egil viste seg sammen med våre andre tre hunder, ble han gjenkjent, fikk trøsteklapp på skulderen, og mange sms på mobilen fra både ukjente og kjente som virkelig ville hjelpe, og som også hjalp til i letingen etter henne. Vi har kommet frem til den konklusjonen at skulle man være så uheldig som vi var ved og miste et kjærkommet dyr, så må Ringebu i Gudbrandsdalen være den beste plassen å miste et dyr i.

Bjørn Egil hadde et solid team rundt seg, dag og natt. Han fikk husrom og losji av hjertegode venner, Sissel og Johs, Kennel Mellsjøhøgda, som bor på Lillehammer. Ikke minst hadde vi en fantastisk hjelp av helten vår Vilde, som var den som klarte og fange Ada i bekken til slutt, og hennes far Knut Roger som var til stor hjelp og bistand. Bildene dere ser her er foreviget av Knut Roger i det øyeblikket Ada ble fanget. Det viser et sterkt gjensyn, glede og lettelse over at hun endelig tok til fornuften og lot seg fange, og ønsket seg hjem igjen til sin familie. Etter 4 døgn på frifot, ble hun observert 3 km borte i fra der hun forsvant ifra, på motsatt side av E6 og Frya Leir, ved Fryatunet Kro den 11. juni. Takket være den gang Nitrogruppa og deres kontaktknutepunkter til media, så ble lokalbefolkningen observant, og Bjørn Egil ble kontaktet fordi hun ble lokalisert og sett på en gård like ved. Da var Aramis helten vår og eier Stein ikke sen med og komme fra Hamar til Frya, og fikk sporet Ada inn. Etter 4 dager fikk Bjørn Egil for første gang se vår elskelige Ada igjen, der hun lå på en ved stubbe i skogen, sov, koste seg og nøt solen. Lettelsen var da stor, rakkeren vår var i live og uskadd. Men fremdeles skulle det gå timer før Ada lot seg fange. Hun var nå blitt den ville reven i skogen, som passet meget godt inn i vegetasjonen. Det var et sterkt syn og stor lengsel for Bjørn Egil og se henne ligge der. For hver gang vi nærmet oss, så snudde hun seg og løp videre oppover i skogen, der hun til slutt klarte og lure oss, og vi mistet henne av syne. Aramis gikk på los til et hus der han tydelig viste tegn til en kjellerbod hvor hun hadde lagt og oppholdt seg, muligens over lengre tid. Planen var da for Bjørn Egil og slå leir der, grille og lage seg mat, både til seg selv, Vilde, Knut Roger og hundene. Aramis tok sektorsøk før han og Stein måtte reise hjem, og Ada hadde ikke brutt sirkelen, hun var i skogen og i området.

Muligens dro Ada gjenkjennelse på sin matfar, mor, far og onkel nede ved veien, for da Vilde kom igjen etter en tur med Adas mamma Diba, kom hun ruslende etter med den største selvfølgelighet. Knut Roger oppdager med sin store forbløffelse at Ada går like ved Vilde og mamma Diba. Nok en gang ville hun ikke fanges, ei eller responderte hun på sitt navn, og slu som reven var hun, for plutselig løp hun mot en bekk og gikk og gjemte seg igjen.

Vilde bestemte seg da for å søke oppover langs bekken, for hun så at Ada dreide mot den da hun forsvant igjen. Ganske så riktig så var Vildes observasjonen rett, da hun ser Ada står og drikker vann, godt kamuflert ved elven. Ada prøvde å stikke av igjen, og klarer ikke og komme seg opp fra bekken fra den sleipe steinen som låg i elven. Da hadde Ada et valg til, og det var og hoppe over elven, noe som var lite sannsynlig til at hun ville ha klart uten å ha blitt gjennomvåt, for avstanden var for stor. Vann er noe nemlig sheltien ikke søker, som regel, foruten å slukke tørsten.

Vilde kaster seg over henne og det ble et vilt basketak i bekken, der begge to ble gjennomvåt. Til slutt klarte Vilde og roe henne ned, slik at hun kunne bæres på en sikker måte ned til veien hvor Bjørn Egil, Knut Roger og hundene stod.

Stor av forundring, ble vi helt målløse av beundring, der vi ser at Vilde kommer bærende på Ada. Videre hva vi følte kan ikke beskrives med ord. Lisbeth som var hjemme fikk tlf fra Vilde om den fantastiske gode nyheten. Det var ikke fritt for at det rant noen tårer i stor glede og lettelse over at marerittet endelig var over. Ada ble undersøkt hos Centrum dyreklinikk på Lillehammer. Alt var vel med rakkeren våres, bortsett fra et lite rift på øyet, som øyendråper kurerer.

Uten tvil er Vilde den store helten våres. Vi er henne evig takknemlig for alt hun gjør for oss og hundene våre.

I ettertid ser vi tilbake på en utstilling som Ada gikk glipp av som valp. Hun har nå vist seg frem som junior på en fabelaktig måte, og har tatt med seg hjem både BIR junior, 2 BIS junior, og to ResCert som 11 måneder gammel tispe, med gode kritikker. Vi er evig takknemlige, ydmyke og glade for å ha henne hjemme igjen. Hun viser seg så trygg, stolt og livlig, også ute i den store utstillingsverden.

Ukebladet Hjemmet skrev en reportasje om Stein og Aramis, der Adas historie er nevnt. Denne finner du her.